Livets smilehull der bak.

Noen har smilehull i trynet.
Det har ikke jeg, men jeg har opptil flere på rumpa.
For hvert år som går, jo mer fint jeg opplever, desto flere smilehull gror det frem der bak.
Og jeg opplever jo triste ting også, men rumpa mi smiler okke som.

Jeg skal vel ikke påstå at jeg villig vekk viser de frem til gud og hver mann, men etter å ha hata dem halve livet,har jeg bestemt meg for å se på de som livets smilehull.
De vil jo virkelig være der, for uansett hvor mye jeg spretter oppover bakketopper og nedover igjen, så klamrer de seg fast.



SMILER RUMPA DI, KANSKJE?