Hva ønsker du deg til jul, da?

Dette spørsmålet er jo ganske aktuelt i disse dager og jeg kjenner at det er et av de vanskeligste spørsmålene å gi et klart svar på.

Jeg har det jeg trenger, jeg ønsker meg egentlig ikke stort, bortsett fra noen få ting, som jeg av flere årsaker ikke gidder å si til noen.

F.eks denne:
En Princess p42... Hadde vært PERFEKT å skvulpe rundt på Øyeren i denne vakringen her.
Pris? Næææ, en 5-6 mill kanskje?


Sikle sikle....

Jeg har også en slags fetisj for vesker, selvom jeg stort sett ikke er så innmari flink til å bytte på å bruke dem.
Jeg har en relativt stor "veskepark" av ymse kvalitet og kaliber, men kjenner stadig en lyst til å øke beholdningen.
Hva med en Birkin?


Disse koster vel en 30 000 eller no, så detta kjenner jeg at jeg ikke kommer til å få til jul, med mindre jeg går hen og har meg litt med Petter Stordalen eller no. Tvilsomt!

Min største fetisj er uten tvil kopper og krus! Jeg kjenner en syk glede ved å ta en vakker kopp i hende.
Jeg har store planer om å ha en hel vegg med verdens vakreste krus når en gang det gamle barnerommet mitt her i huset blir ferdig.
Det skal bli min lille hule, fylt opp med minner og fine ting.
Grunnen til at jeg ikke sier jeg ønsker meg dette, er fordi enhver som har tatt en kikk i skapene her, vil påstå at jeg ikke trenger det. Kopper har hu mor Mort mer enn nok av, og jeg tror Espen ville ha mistet motet hvis jeg skulle ha fylt opp med flere.
Øverst på ønskelisten er uansett disse. Har'u sett no penere?




Disse er i serien PIP og jeg ønsker meg egentlig alle sammen.
Jeg kommer når som helst til å gå til anskaffelse av et par stk, selvom jeg godt kunne tenkt meg å ha hele serviset i denne serien.

Nå skal jeg smøre sparkelen over ansiktet, dra på jobb og hjelpe de som er i villrede med å bruke litt penger hos oss.
Det er faktisk det aller morsomste i hele verden, for øyeblikket.

Jeg er god på mange ting...

...som å tenke positivt når jeg driter tynt og kaster opp samtidig, som å overbevise meg selv om at ingen vil mistenke at det var meg når jeg fyrer løs bløte, illeluktende fjerter blant ukjente, som å skjule mine spydigheter i et aldri så lite kompliment, men å blogge, det skal ingen komme her å si jeg er spesielt god på.
FRA NÅ, JA NÅÅÅÅÅÅÅ, skal jeg ta meg sammen, presse gassen ut av tarmen og frigjøre en liten time i ny og ne...
For jeg veit du vil.

SNAKKES!

Pappa

I det siste har jeg tenkt litt ekstra mye på pappa. Jeg skulle ønske han hadde vært her så han kunne oppleve å følge meg opp kirkegulvet når jeg gifter meg.
Han var kanskje ikke så glad i sånne store tilstelninger, men jeg tror at det å gifte bort dattera si til en kjernekar, er en stor dag for en far, uansett.

Så kom jeg over talen fra meg og Kjersti som jeg leste i begravelsen hans og det var fint å lese den igjen. Akkurat sånn jeg husker han.


"Jeg og Kjersti har snakka mye om pappa de siste dagene.
Og selv om det er ufattelig trist at han nå ikke er her lenger, har vi alltid endt opp med og le litt også.
For det er umulig å minnes pappa uten og smile.
Humor og godhjertet sarkasme var hans drivstoff.

Pappa var liksom ikke så nøye på det. Buksa som var brukt på fest den ene dagen, kunne like godt bli brukt som arbeidsbukse dagen etter når han skulle skru litt på bilen. Eller som pappa kanskje ville ha sagt: ”Er det riktig av meg å ha på meg denne buksa nå?”
Pappa elska å skru, på ALT!
Det hendte vi var ute og kjørte og pappa oppdaget ymse elektronikk i veikanten, stoppa opp og dro det med seg hjem for grundige undersøkelser.
Det ble skrudd fra hverandre og han fikk det alltid til å virke, om det så var en gammel radio eller et utgått strykejern. Alt fikk en ny sjanse.
Stuebordet var stadig prydet av et bilbatteri og i godteskåla kunne det plutselig ligge et par tennplugger, og bilvrak var alltid av interesse.
Man kan vel si at den morsomme pappaen vår aldri var helt A4.
Pappa brød seg ikke om status, og trodde du at du var litt av en kar uten grunn, så kunne du risikere å få noen velmenende kommentarer om akkurat det.
Han la ikke noe i mellom for å si akkurat det han mente, han prøvde kanskje å tenke seg om en liten gang mens han tygde seg litt hardt på barten, men vi visste jo det pappa, at når de velvalgte glosene lå klare formulert helt ytterst på tungespissen, så var det mer enn barten som skulle til for å stoppe deg.

Og det er vel akkurat det vi beundrer mest med pappa, at han alltid var ærlig og at han var seg selv på godt og på vondt, og hans evne til å se humor i alt.

Men pappa var bare snill, og med årene viste han mer og mer omsorg for sine nærmeste og ble stadig mer bløthjertet.
Han kunne ringe en fredagskveld for å fortelle at han satt der med en tåre i øyekorken over en rørende idolaudition.

Han trengte ikke så mye for å ha det bra, ting var aldri viktig.
Så lenge han hadde kaffe i kaffekoppen, tobakk på innerlomma og han fikk sitte og se utover Øyeren litt hver eneste dag, så var han fornøyd.
Den utsikten fra stuevinduet hans er helt spesielt og gjennom tunge tider, tror jeg den på mange måter hjalp pappa med å holdet motet oppe.

Og jeg vet det, at den dagen savnet av han blir for sterkt og jeg ønsker hans nærvær, så skal jeg dra på Nitteberg og sette meg i hagen å la tankene vandre.

Vi vil gjerne takke deg pappa for de årene vi fikk med deg.
Vi vet at du alltid var så stolt av oss og du snakket alltid så innmari pent om oss til andre.
”Se på jentene mine, da…” Kunne han si og bli litt blank i øyet.

Vi lover deg det pappa, at vi skal gjøre så godt vi kan for at du skal fortsette å være stolt av oss og gjennom oss lever du fortsatt videre, for når alt kommer til alt, er vi vel ikke så redde for å si det som det er vi heller.
Pappa, jeg vet ikke hvor du er nå, men uansett hvor du er så vet jeg at du spiller den høyeste musikken, du har den beste barten, og en alltid putrende kaffetrakter. Og den utsikten du har nå… den er helt fantastisk."

I ettertid har jeg og Espen overtatt Nitteberg, som er barndomshjemmet til pappa og også mitt og Kjersti sitt.
Det tok litt tid før vi bestemte oss for det, men i dag er det vanskelig å tenke at det skulle vært annerledes.
Huset er på vei til å bli pussa opp fra topp til tå og kronen på verket er at vi skal feire bryllupet vårt der...
For er det ett sted han er, så er det jo sannelig her.

Sukk....

Poesi fra min deprimerte ungdomstid

Jeg erindrer en tid med mye svart kajal rundt hele øyet, kledd opp i bestefars helsetrøye og relativt mye skrot i hue.
Jeg var en salig blanding av en syklig trang til å være morsomst og synlig, og gleden av å sitte i mørket med et skarve stearinlys og skrive SVÆÆÆÆÆÆÆRT deprimerte dikt.
Om jeg var deprimert eller bare hadde lyst til å finne en motpart til denne lystige siden min, kan nok diskuteres.... Men jeg skrev snørratkige dikt, leste de opp for venninner når vi skulka skolen og dro på Klimt istedet, og de gråt og ville være deprimerte med meg.

Nå skal det sies at jeg synes årene fra jeg var 11 til jeg var 18 var et jævla herk, men hvem synes vel ikke det?
Det er jo egentlig heller ikke så inmari rart, for på den tida er man jo gjennom relativt mye som krever sin mann, eller sin kvinne. Og jeg var hverken mann eller kvinne så tidlig.
I løpet av de årene opplevde jeg:
- MENSEN! Krise. Jeg trodde livet mitt var over der jeg vagget rundt med trusene fulle av "Saba self sit". Århundrets løgn..."Self sit" meg i RÆVA!
- Gå fra trygge barneskolen til grusomme ungdomsskolen, hvor man måtte velge om man ville prøve å bli kul og pen eller godta at man var litt annerledes og litt nøørd.
Jeg gikk for min egen variant, verdens dårligste selvtillit ble kamuflert ved å være elevrådsleder, redaktør for skoleavisa og selutnevnt underholdningsansarlig.
Var der en anledning, så skrev jeg en sketsj, mimet en sang eller leste et dikt og håpet ingen prøvde å bli kjent med meg på ordentlig.
- Hodestups forelska... I ALLE! Jeg turte aldri å innrømme det til venninner, men jeg skrev jo kjærlighetsbrev til alle gutta og det var jo alltid like stas når de konfronterte meg med det foran ALLE og jeg nekta til jeg selv trodde jeg ikke hadde skrevet dem. STRESS!
- Den første hjertesorgen... Murte meg inne på rommet en hel helg og hørte på "Run to you" fra soundtracket til filmen " The Bodyguard" og trodde livet mitt var over for sjette gang.
- Mamma og pappa skilte seg.
- Den såkalte "første gangen." Joda, da fikk man det overstått etter ei flaske musserende vin på Kalvøyafestivalen. Et meget festlig minne som krever et eget inlegg, nesten en hel roman.
- Den første kjæresten! Herregud, så sykt og vidunderlig og jævlig på en gang. Det varte i seks år, jeg vokste liksom opp med han også kræsjlanda det i begynnelsen av tjueårene.

Og i mellom slaga skrev jeg altså tårevåte dikt.
Mamma fant det ene en dag og trodde jeg vurderet selvmord. Stakkars mamma.

Her er et lite utvalg, skrevet i perioden 1995-1998.
Jeg skriver ikke disse her fordi jeg på noen måte synes de er bra, det er bare en del av meg som jeg har glemt litt.
Advarer mot sterke scener.


UNDERLAGT (skrevet 26.10.1997 etter at det jeg og kjæresten nettopp hadde slått opp. Vi ble sammen igjen noen uker senere )

Da dagene var lyse og skinnende
så jeg likevel ikke klart.
Nå er det mrøkere enn noensinne
og jeg ser mer enn jeg noensinne har gjort.

Da hodet var fullt av tanker
tenkte jeg ikke på noen av dem.
Nå har jeg ingenting å tenke på,
men aldri har jeg tenkt så mye.

Da jeg hadde alt,
følte jeg tomheten som en dundrende hodepine.
Nå er det så tomt her
at selv hodepinen har forlatt meg grunnet ensomhet. (åh lord!)

Da lykken fant meg
ble jeg også grepet av en enorm tristhet.
Da tristheten forsvant
satt lykken med på lasset. (Dobbelt ÅH LORD!)

Da jeg hadde en annens varme under dyna om natta,
løftet jeg dyna for å slippe inn frisk luft.
Nå bevarer jeg all den gamle varmen jeg makter.

Da jeg var liten
ønsket jeg å bli stor.
Nå er jeg stor,
men aldri har jeg følt meg så liten.


Alene sammen
Jeg kan vandre lenge alene,
hvis jeg får vandre det siste stykket med deg.

Jeg kan synge alene om natten kun akkompagnert av stjernene,
hvis jeg får synge siste vers med deg.

Jeg kan gråte mine tårer og le min latter alene,
hvis jeg får felle min siste tåre og le min siste latter med deg.

Jeg kan sitte alene og vente og vite at du aldri kommer,
hvis du lar meg håpe at du en gang kommer tilbake og venter med meg.


Jeg vil ikke synes

Der satt jeg i en krok langs veggen
og så på de andre krokene og lurte på hvor jeg ville synes minst.

Det er slitsomt å hele tiden ville gjemme seg,
når det eneste jeg kan gjemme meg bak er meg selv.

Så jeg prøvde å forandre min kropp ved å skade den,
men det eneste som forble helt var den.


Dette var et lite glimt inn i min deprimerte ungdom.
HVILKEN DRAMATIKK! Jeg har side opp og side ned med sånt.

I min snoking i gamle dagbøker fant jeg også en rekke relativt syke små tekster, som jeg skal publisere når jeg tar for meg epoken: "Skriblerier fra mitt psykotiske forsøk på å slutte å være deprimert, men heller prøve meg som gal."

Livets smilehull der bak.

Noen har smilehull i trynet.
Det har ikke jeg, men jeg har opptil flere på rumpa.
For hvert år som går, jo mer fint jeg opplever, desto flere smilehull gror det frem der bak.
Og jeg opplever jo triste ting også, men rumpa mi smiler okke som.

Jeg skal vel ikke påstå at jeg villig vekk viser de frem til gud og hver mann, men etter å ha hata dem halve livet,har jeg bestemt meg for å se på de som livets smilehull.
De vil jo virkelig være der, for uansett hvor mye jeg spretter oppover bakketopper og nedover igjen, så klamrer de seg fast.



SMILER RUMPA DI, KANSKJE?

Der det er puls er det håp,,,, Eller?

Jeg skal ikke stikke under stoler og bord at jeg liker å se på bilder som frembringer følelser jeg ikke ofte har, nemlig følelsen av å være digg og dritpen.
Noen dager er dette viktigere en andre, f.eks en svett søndagskveld, udusjet og feit i håret.
På samme tid er jeg veldig optimistisk og positiv anlagt og prøver å se noe fint i alt. Her skal jeg dele med dere noen av de bildene jeg har benyttet som inspirasjon for go'følelsen i dag.

Ja... Hun skal ha for smilet. Denne dama sprer glede i sitt eget liv og har iallefall skjønt at bukseseler i hennes tilfelle er MEGET lurt.



HEEER ja. Frekk outfit, på en frekk frøken. Jeg bare eeeeeelsker dyriske print på åletrange klær. Baaaare fortsett å trene, dette blir bra.



Kjære deg. Det er greit at livet ditt kanskje suger bigtime akkurat nå, men det kommer ALDRI til å bli bra hvis du ikke retter deg opp i ryggen og tvinger leppene litt oppover.
Og du.... Har'u hørt om bh? Tror de lange puppene dine hatt blitt freeeshe i en real push-up. Yoy go girl, jeg heier på deg!



JOHN LENNON ER IKKE DØD! Han begynte bare å spise og farget håret en anelse.
Synes du er søt, altså.... Men.... Tør jeg spørre hva som skjuler seg under bildets kant?



Til nå har jeg vel egentlig levnet de fleste en sjanse, men så dukket det opp en furie som gjorde det vanskelig å finne noe godt å si. Jeg har vel på en annen side ikke følt meg mer attraktiv, så takk ukjente dame, you made my day.



Jeg skal være SYKT godtesugen før jeg tar en gnafs av sukkertøybikinien hennes. Jeg kjenner jeg er svært glad hun ikke viser oss underdelen også.

GOD KVELD!

Arvelig belastet med vakre feil og mangler.

Noen arver sin mors store pupper, noen sin fars lange armer, sin farmors skjeve smil, sin tantes dype røst, sin onkels kraftige hårvekst.
Hadde jeg hatt alle disse egenskapene som nevnt ovenfor, ville jeg nok ha vært svært flott å se til. Feminin som få, med min dype røst og hårete gigabrøst.

Jeg er ikke i besittelse av noen av de overnevnte egenskaper (selvom jeg jo måtte ty til handling for å få fjernet barten), men jeg har etter å ha kjent familien min på godt og vondt i 30 år, kommet frem til at jeg har arvet følgende:
- Mammas livlige fantasi og avføringsbaserte humor.
- Pappas sleivkjeft som kan få enhver til å tvile på om jeg elsker eller hater dem. (Som regel elsker jeg alle og gjør jeg ikke det, er jeg ikke tøff nok til å si at jeg ikke gjør det.)
- Farmors skriveglede.(Jeg kan dog ikke skryte på meg at jeg skriver dikt om Jesus, men jeg skriver dikt lell!)
-Farmors lave stoffskifte. Nesten alle damene på farssiden har dette.
- Morfars kjærleik til underholdning, av typen: "Jeg underholder, dere må like det!"
- Jeg har visst også arvet det de så pent kaller "Martinsenrumpa." Denne er noget stor og rund... Koselig.
I tillegg til dette er vi alle på farssiden utpreget humørmennesker, men en stor trang til latter og en forkjærlighet for ORD!

Uansett, så er følelsen av å ha arvet egenskaper og faktisk kjenne igjen seg selv hos andre en fin ting.
Jeg lover på tro og ære å føre galskapen videre, hvis jeg noensinne skulle få barn.

Kvoter meg ei!

I dag på vei til ærbe, hørte jeg på en liten debatt på P2 mellom en dame og en mann som begge hadde ett og annet de skulle ha sagt i musikkverdenen. Fikk ikke helt med meg hvem de var da jeg begynte å høre midt i samtalen, men det er også litt uvesentlig.
Denne damen var meget opptatt av at altfor få festivaler booka kvinnelige artister og synes det burde kvoteres inn litt flere damer til slike events.
Denne mannen som jobba nettopp med å booke artister til festivaler, sa som sant var at det når han skulle velge headlinere, så var det utifra et musikalsk ståsted, ikke basert på kjønn. SEFF!

Jeg anser meg selv som et passelig oppegående kvinnfolk, jeg gjør som jeg vil, tar egne avgjørelser og livet behandler meg deretter.

Når jeg hører på denne damen gnåle om at flere jenter må få plass på musikkarenaene, fordi det vil gi damer trua på seg selv, slik at enda flere av arten kanskje begynner å spille i band, da kjenner jeg at jeg krymper meg litt og blir litt flau.

Hadde jeg vært artist, ville jeg vel ha fått vesentlig mer høy i hatten hvis jeg hadde fått kule jobber fordi jeg var god og ikke fordi jeg var dame.
Hvis man får fordeler(utover brøst)fordi man er frøken, hvor er da gleden ved å oppnå noe som helst?

JEG BARE SPØR!

Mandagstrøst for fyllefanter og lausaktige kvinnfolk.

Mandager ække for pyser.
Du har muligens vært på fylla på lørdag og har lagt en relativt kjiper'n søndag bak deg, med fylleangst og ønske om å kunne slette harddsiken totalt.
Du planlegger å bytte telefonnummer og flytte til et nytt sted.
Festminnene river og sliter i deg og holdt deg våken hele natta, du har ikke orka å bytte sengetøy og den sure lukta av fremmed fugl, eller fisk, sitter fortsatt i sengetøyet.
Kjipt for deg, kan'ke hjelpe deg med det der.

Eller så har du, i likhet med meg, tilbragt helga hjemme sammen med den du digger.
Du har kost deg i sola, spist middag foran tv'en, gått en tur i skauen og blitt klødd bak øret før'u sovna. Dritkjedelig, I know, men så har'e seg sånn at det er detta som er livet.
Og ikke bekymre seg for de sykt perverse meldingene man klarer å sende avgårde med 7 i promille.
Å vite at du trygt kan bli boende i bygda, da du ikke har hatt deg med halvparten av kara der.

Nå skal det jo litt til å bli like vellykka og få et like smooth liv som meg, men meninga med denne saken her, er å gi deg håp.
Jeg var ei røy med knuste drømmer og håpløs fremtid.
Nå er jeg ikke bekymra for en dritt, ikke en gang for sideflesket, for han som er så heldig å værra sammen med meg, han kunne ikke fått noe bedre.
It could happen to you!

Peees ass!

Nå driver jeg og strever med å få dreis på denna bloggen. Åssen ska'n se ut?
Ha'kke peiling, men skal finne ut av det sånn med tida.
Men først skal jeg eta en kotelett med begge henda.
DIGG!

Jeg har tatt barten!

Det ække bare mannfolk som har bart. Jeg har'e sjæl. Mulig jeg har hatt det lenge, men jeg oppdaga'n først her om da'n i et svakt øyeblikk. Jeg så meg selv i speilet i skarp sol. DUM ER'U DA A? Mister jo all selvrespekt og finner ut en hel masse drit om tryne'ritt.
Anywhooooo, jeg tok med meg plånboken og dro på Vita og kjøpte sånne voksegreier for tryner og røska ta det som var av hår. Holdt på å rive med meg noen øyenbryn også, men klarte å styre meg i siste sekund. Dem er jeg keen på å beholde.
Sku' jeg oppdage nesehår, så ryker'em, for å si det sånn.
Nå som barten er borte føler jeg meg klar for livet igjen, etter noen timer med skikkelig bartestress.
Hva sier'u? Har'u en bart å avse? Mulig du har'e, men ikke veit det sjæl.
Er det greit av meg å fortelle deg at du har bart hvis jeg sku' oppdage det?
Tru'kke det. MEN JEG GJØR'E, for det er faen røske meg i bartefaen, ikke spess fett å oppdage det på en relativt fet dag. I såfall, jeg veit åssen du har'e.
WOOOORD!

Mette Mort tipser om skjønnhet og helse.

Det kommer ikke av seg sjæl å være så fresh som meg.
Det går nesten ikke en dag uten at en lite munter "morgenfugl" spør meg:"Hvordan klarer du å se SÅ opplagt hver morgen, Mette Mort?"
JO DET SKAJESIREI!
Det første jeg gjør om morran er å pisse. Blir jeg forstyrra på min ferd fra soverommet til dass(ca 4 meter), ja, da pisser jeg på gulvet, for da er urinpåsan sprengt. Sånn er det med den saken.
SÅ går jeg på kjøkkenet og fyrer i gang kaffemaskinen, brygger meg en liten espresso og nyter den i fulle drag sammen med en sigg.
To minutter senere sitter jeg på ramma og tømmer tarmen fra A-til Å.
Blir'u ikke freskere i frasparket av det, så går'u glipp av en av naturens aller største gaver.
Naturlig skjønnhet kommer innenfra.... OG UT!

Jeg er Mette Mort

(Dette hadde jeg å si om meg selv for sånn ca 5 år siden.)

Jeg er hu som dytter hele sleiva i munnen for å smake på maten jeg lager og putter samma sleiva tilbake i gryta.

Jeg HAR spist en buse etter fylte femten, men det inngår ikke i hverdagsdietten.

Jeg var utro første gang da jeg var 6 år, da jeg klina med fetteren min selv om jeg hadde lovt meg bort til nabogutten.
(Andre gangen gikk det til helvete, så ikke vær utro dere.)

Jeg var jeg jævlig sjenert når jeg var liten.
Jeg turte ikke å si hadet når jeg dro fra folk.
Jeg satt alltid med en finger i kjeften og så skrekkslagen ut og benektet kraftig å ha noe bekjentskap til at det noensinne skulle utvikles pupper på min kropp.

Ikke akkurat sånn folk flest kjenner meg nå om dagen.
Ikke alltid jeg sier hadet bra nå heller, men det er stort sett på søndagsmorgenene og jeg rett og slett ikke husker helt hvem jeg skal si hadet til.

Jeg har stadig ting i kjeften, men det er stort sett ikke fingeren, for å si det sånn…

Og hvis mannfolka mot formodning ikke kommenterer eller klyper meg i puppa så blir jeg skuffa.
Når jeg ikke sto først i køen når det ble delt ut kropp, er det faen meg bra å ha en grei håndfull pupp.
Puppa mine er det kjæreste jeg har. De har gitt meg en og annen gratis pils, jeg kan snike i køer uten å bli anklaga, så sant utringingen er dyp nok, og det er selvfølgelig ikke til å komme fra at en og annen kær har lagt sin elsk på dem oppgjennom.
Men, det er et voldsomt MEN her.
For når jeg møter en ny kar, som har sett seg blind på et par fordeler og jeg plutselig åpner kjeften, skjer som regel en av to ting.
Han blir kåt eller kvalm.

JA! Så koselig å lese at jeg trodde jeg hadde så fine pupper, da.
Dette er et eksempel på hvordan jeg syntes det var greit å gå.


NUVEL, nå er jeg mer opptatt av trynefaktor, for du ska'kke komma her å si at jeg ikke er ansiktspen.

Oh yeah.

Etter å ha liggi med bakhyler'n nedpå sofaen i litt for mange timer, kjente jeg at jeg måtte finne på noe.
"Nå, Mort!" sa jeg til meg selv.
"Ja, hva er'e?" svarte jeg faktisk.(!! Gud, er det deg, Gud?)
"Nå er'e på tide at du begynner å blogge. Du kommer serr til å fikse det LETT!"
"Javel," sa jeg og kjente at jeg var enig.
Nå har jeg blogg. Grattis, Mort. Takk, Mort.
FETT!