HEIA NORGE!

Jaja, så er det jaggu landskamp igjen.
Det er rart med det, men uansett hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skal slutte å tro at landskamper er gøy, så blir jeg lurt tilbake gang på gang.
For å si det sånn, hadde landslaget vært et mannfolk hadde jeg forhåpentligvis slått opp for lengst.
Men så er det jo nå en gang sånn at vi kvinnfolk liker å plage oss selv med menn som skuffer oss til stadighet, vi tror vi kan forandre dem og gjøre de kremkarer.
Vi tenker at når de sier dumme ting, så er det vår oppgave å lære dem og heller si noe fint og lurt.

Espen er ikke sånn altså. Hadde Espen vært et landslag i fotball hadde han vært Spania eller no.

Nå skal jeg kline på meg krigsmalinga og jekke meg en pepsi max.

Dette blir nok en rysare, som vanlig.

-MMM

If I were a boy...

... i 1994 hadde det bare vært og gitt meg en piggsveis så hadde jeg vært i mål.
Dette er det offisielle bildet fra 9 klasse og DU OG DU! Selvsikkerheten formelig oser rundt meg.
Jeg har på meg sennepsgul Snorre-genser , kjøpt på danskebåten, et veldig hipt skjerf og en semsket skinnvest.
Nedentil vites ikke, men jeg mener å huske et uheldig valg av Levi's 510. (Store i livet og trange i beina.)
Dette var den uka jeg prøvde å være litt sossete og som dere alle kan se, så lyktes jeg ikke helt.
Panneluggen er hardt håndtert med Catzy. 

Jeg vet også at jeg hadde sprayet på meg en halv flaske av parfymen "Sunflower", også kjøpt på danskebåten i forbindelse med en fotballturnering. Spy og drite!
(Selve turneringen foregikk ikke på danskebåten, det er først i senere tid jeg begynte å nyte ballspill på en slik skute.)

Jeg fant dette bildet hos farmor og det er litt smertelig å se på det.
Ikke bare fordi jeg vel ikke akkurat synes jeg var spesielt vakker, men også fordi ungdomstida var et jævla herk!
Men hvem syntes vel ikke det?

Man ville vel ikke vært det foruten, for som de vise menn sier: Alternativet hadde jo vært så mye verre.

Nå må jeg enten ta meg en dram for å komme meg over ungdommens bitre minne, eller så må jeg prøve meg på litt husarbeid.

Jeg tror jeg går for det siste.
Oh yes, ungdomstida er definitivt over!

Slår et slag for fremtiden.

Denne søndagen har gått med til å ta freshe bilder av undertegnede. Jeg tenkte nemlig jeg skulle bruke min forrykende bloggkarriere for det det er verdt, og forsøke å bli sponsa av ALLE som driver med mote og skjønnhet.
Planen er jo seff å slutte og jobbe og bare sitte hjemme og skrive, få tilsendt masse flott og dra på en og annen kjendisfest.

Med disse bildene tror jeg at jeg er et godt stykke på vei.

Krevende pose på lite fjell. Her viser jeg at jeg behersker det naturen har å by på av utfordringer.
Og dette smilet er det jo ingen som kan si nei til.

Dette er jo perfekt til reklame for f.eks Hubba Bubba. (HINT HINT)

Her føler jeg at jeg får vist de fine formene mine og at jeg kan være skikkelig grasiøs når stunden krever det.

Nå er jeg skikkelig spent på hva fremtiden bringer og regner med at henvendelsene kommer til å strømme på!
I can't wait!

Kålstuing, koteletter og Kahlua

Lørdagskveldene overrasker meg stadig.
Pizza, pils og pi... Ja, pizza og pils, har de siste årene blitt erstattet med de kjedeligste ting, som i dag.
Jeg kliner tell med koteletter og kålstuing. For å bøte på smerten ved tanken på at ungdommen er over og jeg er på god vei inn i evigheta, toppet jeg det hele med et lite glass Kahlua.
Jeg drakk den i et lite glass med opphøyd lillefinger og kjente at jeg var litt kul alikevel.
Så kom jeg til å tenke på at ungdommen ikke drikker Kahlua og slo til med en white russian.
Denne drinken drakk jeg i et stutt glass, med alle fingrene hardt rundt.
Sofistikert og sexy, lettere henslengt i lenestolen, iført joggebukse med nok kattehår på seg til å lage en helt ny katt og en hvit singlet uten bh under oventil. Ja, du kan si det på den måten at du har fritt innsyn til forfallet.
Det er nesten så jeg fikk lyst til å ta et bilde herligheta, men det ville medført at jeg måtte reise meg for å hente kameraet, og da ville jeg sett at matrestene fortsatt står på benken.
Jeg akter ikke å få dårlig samvittighet for det før i morra tidlig.

Her er uansett et lite stemningsbilde.

Sånn ser jeg altså ut på sjølveste lørdagskvelden.
Jeg ville ikke ta med hele outfiten i fare for å bli oppfattet som en rosablogger som liker å vise frem sine freshe outfits.
Jeg er ikke sånn ass. SERR! (LOL)

Livet som husmor- sannhetens øyeblikk

Å kalle meg husmor synes jeg er litt koselig, men ingenting er lenger fra sannheten. Jeg er udugelig! Hadde jeg levd for 60 år siden med dagens standard på eget husstell hadde jeg nok ikke vært gift, og på bygda ville ryktene versert om denna Mette som ikke klarer å holde huset sitt presentabelt.

Jeg er glad i å lage mat, men dette er også den eneste husmorlige aktiviteten jeg behersker bra. Etter at jeg har lagd mat, ser kjøkkenet ut som et helvete i MINST 12 timer etterpå, kanskje faktisk et helt døgn.
I skrivende stund er det lørdag og klokken er 17.00 og det er akkurat 30 minutter siden jeg rydda opp etter middagen i går! Vi snakker om at matrestene har overnattet i TV-stua. Kanskje til Gislefoss sin store glede, men det stopper ikke der...
På puffen jeg har føttene mine på er det TÅNEGLER etter et runde med neglklipperen i går kveld. DIGG!
På soverommet er har jeg et såkalt "walk on closet" og jeg må gå med høye kneløft rundt for å komme meg bort til senga.
Jeg rydder i garerobeskapet sånn ca hele tida, men jeg evner ikke å holde det ved like. Jeg bare graver meg rundt, holder klærne på plass med beinet mens jeg forter meg å skyve igjen dørene. Ute av syne, ute av sinn.
I vesker jeg ikke har brukt på 1 år, kan jeg finne alt fra babybel til en pose knaskegulerøtter.
I kjøleskapet kan det ligge grønn mat i flere uker og istedet for å bare ta det ut å putte det i søpla, håper jeg på magisk vis at det bare forsvinner av seg selv.
I den ene stolen i stua nede ligger det til enhver tid litt surt treningstøy, slik at jeg når som helst bare kan rive det på meg og ta en husmortrim. Når jeg er ferdig, legger jeg det bare tilbake i stolen, svett og digg.

På gutterommet til Espen er det heller ikke idyllen som råder, der kan man innimellom finne 5 tomme røykpakker, 7 tomme 1,5 litere med Cola og en rekke par med sokker. Kanskje til og med halvspiste brødskiver med tørr hamburgerrygg.

Det verste med alt dette er jo at jeg alltid har litt panikk for uventet besøk.
Da tror jeg at jeg bare hadde latet som om jeg ikke er hjemme, lagt meg langflat under spisebordet og ventet på at de hadde gått igjen.

Noen vil kanskje tenke: "Hva med Espen, bor ikke han der også?"
Og poenget ditt er????

Drita full på sjølveste julaften

Som omreisende røy i Storgata i Lillestrøm, så har jeg gjort mye flott som jeg har angra litt på sånn en time eller to, men det er en episode som fortsatt, etter 4 år gir meg lyst til å ta valium og skylle det ned med himkok, sovne og gjerne ikke våkne igjen.
Det var julaften 2006.
Jeg og pappa feira julaften sammen og da vi plutselig var ferdig med middagen, sånn i femtida, så strakk vi oss etter akevitten med begge henda.
Etter noen timer med drøvtygging av feit ribbe og skjødesløs omgang med denne overnevnte akevitt, bestemte vi oss selvfølgelig for å gå på Martin's. Flott assa.
Martin's på Julaften. Med pappa.
Jeg husker at vi drakk fjellbekk og at vi synes vi var skikkelig kule og sa mye pent til folk.
Jeg husker at jeg fulgte pappa hjem. At jeg kasta opp litt og at jeg der, mens jeg hang over doskåla tenkte:"Nei, får ta en tur til vel!"
Åh herregud.
Det neste jeg husker er at jeg ligger midt i Solheimsgata og at det står et julepyntet par og ser ned på meg og spør: "Går det bra eller?"
"Jaja, det går fint." -snøvlet jeg frem.
Jeg er glad jeg ikke husker mer fra min siste runde på puben, jeg håper egentlig ingen andre husker det heller.

Jeg våkner opp morran etter, passe tørr i munnen og med en jernklo rundt hjertet.
I en tilstand, som på ingen måte hører hjemme 1 juledag, så står jeg opp og går på do for å tisse.
Mens jeg sitter der ser jeg rett inn i vaskemaskinen. Den står på og inni den ligger en bukse. Hm, den samme buksa jeg hadde på meg kvelden før.
Jeg funderer litt på dette, før jeg får bange anelser. "Det er ikke sant," tenker jeg og vagger ut i gangen og åpner døra ut til svalgangen, eller hva faen det heter.
Å jada, på betongen fra heisen og bort til inngangsdøra vår er det synlige beviset på århundrets mest upassende julefeiring.
Jeg går bort til selve heisen, åpner den og ser dammen med urin, der hvor det hele startet.
På vei tilbake til leiligheten rekonstruerer jeg hendelsen fra dagen før, at jeg gikk fra heisen og inn i leiligheten mens jeg tissa på meg.
Men oppi hele elendigheta var jeg jaggu husmor nok til å legge buksa i vaskemaskinen med en gang.
Hadde det ikke vært for akkurat det, hadde jeg antagelig hatt større problemer med denne dagen i ettertid.
"Dette skal jeg ikke fortelle til NOEN," tenkte jeg.
Pappa sto plutselig på kjøkkenet og lagde kaffe.
Jeg tenkte i to sekunder. "Herregud, Pappa! VET DU HVA SOM SKJEDDE I GÅR!!"

Mine tips til et godt samliv del 1.

Jeg har trava noen runder rundt og til tider tatt for meg av hva livet har hatt å by på.
Noen ganger har jeg blitt servert rævmat, noen ganger et og annet sjukt vrak med knuste drømmer og håpløs fremtid, men til slutt skøyt jeg en gullfuggel. NOK OM DET!

Nå har jeg vært gift i snart 10 måneder og kjenner at det er helt legitimt å øse av min livsvisdom innenfor dette emnet.
Det er ett og annet man bør passe seg for i et parforhold, det er faktisk ikke slik at man bare kan være som man er også går alt knirkefritt. Den personen du var når du møtte din kjære, står nødvendigvis ikke like høyt i kurs i dag.

I begynnelsen er man jo gjerne blendet av den andres underliv og man prater kun om sjelsettende og magiske øyeblikk fra fortiden. Da snakker vi ikke om magiske sengeopplevelser, disse bør du helst holde for deg selv.

Når underlivsinteressen har roet seg noe og man skal begynne å grave i huggu på den andre, kan en og annen få seg et lite sjokk. Da er det lett å bli desperat etter å gå tilbake til den første fasen, som var så ukomplisert og flott. Men kjære, det går ikke. Du kan ikke klamre deg til dette, nå må du gå videre og prøve å sette pris på andre ting og ikke galoppere rundt på dine høye kjepphester.

Som kvinne i et parforhold sitter du faktisk på store deler av nøkkelen til et fint samliv.
Her er mine heiteste tips.

1. Kjøp to fjersynsapparat. Ikke tro at du beholder han så lenge hvis han må se på Ungkaren og Paradise hotel. Da får en stakkar etterhvert bein å gå på.

2. Ikke spør for mye. Godta at han sier "bra" når du spør hvordan han har det. Og du, ikke spør om hvordan han har det i det hele tatt egentlig.

3. GI BENG i om dassringen er oppe. "Hvorfor skal jeg gi beng i det," tenker kanskje du. Vel.... Bare gjør det!

4. Ikke si "veit ikke" mer enn høyst nødvendig, ei heller "samma for meg." Menn forstår ikke slikt. Prøv å komme med et ordentlig svar.

5. Ikke, under NOEN omstendighet la han få se en blytung, blodig tampong. Believe me, da blir'e ikke no på rei på en stund.

6. Ha innimellom litt sex selvom du ikke orker.

7. Ikke tro at han synes det er morsomt når du drar hardt i tightsen og fremprovoserer en kamltå, blåser ut magen og lager underbitt.

8. Senk forventningene til et bunnivå.

Dette høres kanskje ikke så veldig romantisk og herlig ut, men det er det faktisk.
PRØV SJÆL!

Og du.... Bare hyggelig.

Dette innlegget burde hatt et kult navn, men jeg er for utålmodig til å finne på ett.

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt tålmodig.
Tålmodighet er faktisk det verste jeg vet, for meg er det det samme som å rettferdigjøre latskap. Skal jeg for eksempel montere et nytt møbel, river jeg av pappen, heller alle skruene i en svær haug, tørker meg i ræva med bruksanvisningen og kaster meg over delene og håper på det beste. Samma faen hvordan resultatet blir, så lenge det blir gjort. One way or the other.
Vel, dette var egentlig ikke helt sant. Mitt livsmotto er faktisk "Fort og gæli, så lenge ting blir ordentlig gjort," men et annet motto jeg lever etter er at alt blir meget mer spennende og gøy hvis man overdriver og setter ting litt på spissen, så lenge man ikke ljuger.

"Mangel på tålmodighet," kaller Espen det når jeg bruker 7 sekunder på å bæsje. Han synes jeg bør unne meg noen minutter ekstra på toalettet slik at jeg er sikker på at jeg får ut alt. HERREGUD, jeg kan da bare bæsje flere ganger. Jeg føler at jeg går glipp av for mye hvis jeg sitter for lenge på do. Ikke nok med at jeg tilbringer 1/3 av livet i sovende tilstand, jeg skal jaggu sitte på do å VENTE på mer bæsj enn den som befant seg i umiddelbar nærhet av rektum. Sorry mac, ække helt meg.

Min mangel på tålmodighet har også tvunget frem kjærlighet til blodig biff, for så lenge jeg KAN spise blødende kjøtt uten å dø, så JA TAKK, det går jo fortere å tilberede.

Jeg liker å lage mat og jeg leser masse oppskrifter, men med en gang jeg kommer til et parti som sier: "la røren hvile i 20 minutter.." NESTEEEEEEEEE! PANIKK!
Men ingen regel uten unntak. Når jeg baker orker jeg å vente på at deigen hever, for her snakker vi jo om timer og i mellomtiden her kan jeg jo rekke en hel masse annet.

"Stress" kaller Espen det når vi har bestemt oss for å ha en liten vaskedag en Lørdag og jeg vekker han, stående i senga og sier "HER!" og rekker han vaskebøtte og klut før han har fått gnidd fisen ut av øya. Eller rumpa.
Jeg vil derimot påstå at følelsen av stress ikke rammer meg før jeg har skjønt at han skal bruke 20 minutter på å tisse, kle på seg, røyke og spise. SITTENDE!
Finnes ikke noe mer stressende enn folk som sitter og slapper av, når en selv ikke er i sittemodus.

Nå mener jeg ikke å si noe vondt om Espen, for han er faktisk det mest avbalanserte og beste mennesket i hele verden.
Det stresser meg selvsagt, men jeg innser at jeg har godt av han.

Hmm...
Nå har jeg glemt hvorfor jeg begynte på dette innlegget og hva som var meningen med det.
Jo, nå kom jeg på det. Jeg skal nemlig ut å løpe, men ville vente litt fordi jeg gjerne ville urinere litt FØR jeg går ut og jeg klarer jo ikke å bare sitte rett opp og ned å vente... STRESS!

Jeg pleier å fly i skauen og der kan jeg jo tisse any time, men etter at huggormen har meldt sin hyppige ankomst, har jeg fått megaangst for å treffe på den dritten, så i dag blir det en tur på asfalten.
(Jeg velger å la være å tisse i grøftekantene hvor det ferdes folk.)

Jeg bader heller i edderkopper og rotter og jeg spiser heller mark og maur enn å se huggorm.
Men jeg vet at uansett hvor mange mange edderkopper og rotter jeg fyller i badekaret for så å slenge meg oppi sammen med dem, så vil det jo faktisk ikke utrydde huggormen.
Dette innlegget tok en pussig vending, akkurat som livet sjæl! VAKKERT-ikke sant?

Nå må jeg pisse.
Det kommer til å ta meg ca 3,5 sekunder.

Koselig

Typisk koselig.
Den røde balja bada jeg faktisk i da jeg var liten.

Etterhvert som jeg ble for stor, ble den benyttet til alt fra å bære ut klesvask,fotbad, til bakst. Dritkoselig kombinasjon.

Her er mer koselig.
For et år siden var det så koselig her. Ser at Espen synes det er dritkoselig også, han koser seg masse.

Litt mer koselig nå.
Men ikke helt...

Dette derimot,veldig koselig, på grensen til vakkert.



Men vi kan jo ikke ha det så vakkert hver dag.

Vakkert

Jadda.
På Lørdag tok jeg og søsteren på oss fillene og dro ut en tur og vi var så heldige å havne i Romerikes blad's utelivsbilder. Flott altså.
Det hører med til historien at vi skrek "ENDELIG" da vi så fotografen. Detta har vi venta på, kan du si.
.
FOTO: Vidar Sandberg

Vi dro først på Jekyll & Hyde hvor jeg var så heldig å bli overfalt av en rasstapp av den hardhendte sorten, som kyssa meg ett sted mellom øya, mens han rista livskiten ut av meg.
"Så kul du er. Er vi kjærester nå ell?"-sa jeg.
"Hahahaha,"-hylte han og sjarmerte videre ved å gni meg i året.
Jeg begynte nesten å grine litt.
Så trist å være gift når man møter sånne kremkarer.


På dassen sto det en dame av ukjent årgang og spraya håret som om hu' eide verda og ikke minst toalettet.
Begge doene var opptatt så jeg måtte stå der og puste med øra, for ikke å svime av.
På veggen hang en slik flott automat som du kunne kjøpe munnspray fra! MUNNSPARAY! Flott assa. Nå kan ikke en gang ånden stoppe rei fra å få et nyp.
Jeg måtte selvfølgelig komme med en svært gøyal kommentar om den til hårspraydama.
"Sku'kke vært munnspray i den der. Hva skjedde med abortpiller, lissom."
Hun bare fnøs, tok ikke øynene fra sitt eget speilbilde og sa at "det er ikke noe å spøke med."
Jeg følte meg litt dum, men måtte brått tenke på annet da jeg overtok doen etter en thaidame som hadde foretatt en levering av det fargerike slaget.
Jeg følte nesten jeg burde dusja litt etterpå.

Jekyll har ikke stort å by på med mindre du elsker pianomenn med rytmeboks fra helvete og folk som er i sin andre midtlivskrise.
Jeg er såvidt i min første og gruer meg til jeg er der hvor jeg kjenner meg hjemme på det stedet.

Jeg tok mine saker og gikk på Martin's og havnet i en samtale med ei rype om hvilket kroppshår som var viktigst å fjerne.
Vi kom frem til at det egentlig bare var øyebryna og øyevippa vi kjente vi trengte, i tillegg til håret på hue. Men det sier seg jo selv.
Jeg mistet henne ett sted mellom brystvortehår og steppegress i rompa.

I noen timer satt jeg på detta runde bordet og øste ut min livsvisdom og overså en stakkars herres forsøk på å få meg over på krakken ved siden av seg.
Det var såpass slitsomt at jeg gikk en tur på Republic og fikk avsluttet kvelden med å overvære desp sjekking av opptil flere kvinnfolk.
Imponerende hvordan visse mannfolk klarer å dobbeltbooke seg i løpet av et par kjappe minutter.
Men herregud, been there, done that, lissom.

Til slutt ringte jeg Espen og med pipestemmen min ba jeg om å bli henta.
Han svarte med mannestemmen sin at det var greit, og etter en svært skravlesjuk biltur hjem lå jeg og purka, vel vitende om at det bare var en uke til neste gang...
Grøss...

Løkke i mors kjeller

Jeg var og henta noen esker med gammal moro hos mamma i går. En og annen eske med gamle noveller, prøver i samfunnslære og særdeles flotte bilder fra fortrengte tider.

Og DER, blant alt dette vakre åpenbarte det seg en eske med noe av det kjæreste jeg eide i min barndom.

BOING-pockets! Jeg var sykelig opptatt av fotball fra jeg var en 8 år og selvom jeg fortsatt, til Espen's store fortvilelse, anser TV-kampen på søndagene som ukens høydepunkt, så er det mildnet noe. Jeg GRINER ikke lenger hvis jeg går glipp av en kamp på TV.
Men denne Boing-klubben var jeg skikkelig in løøøøøøøøøøøw with og månedens høydepunkt var pakke derfra.

Jeg gikk til og med til anskaffelse av en og annen brevUvenn. Jeg skrev inn og søkte etter de som for eksempel likte Arsenal, Anders Limpar eller New kids on the block som jeg hata sterkt.
Det gikk som smurt. I ett års tid skrev jeg dritt med en gutt fra Hamar.
Men til slutt gikk jeg tom for dritt og avslutta det hele på en sikkert svært ubehagelig måte.
Jeg skal ikke sette meg ned å regne på hvor lenge siden dette er, for som man kan lese av forrige innlegg, har jeg ikke godt av sånt...

31 snart 80

Tida går altfor fort.
I mitt eget hode er jeg ca 23 år, så husker jeg at jeg er 31, at jeg er i mitt 32 år og det går sjokkbølger og støt gjennom kroppen min.
Jeg spyr.
Her en kveld sa jeg til Espen at i morra er det onsdag og snart er vi 50 år.
50 ÅR!
Jeg har seriøst begynte å se negativt på en del ting, nettopp fordi tida går så sykt fort og jeg snart er gammel.
Komfyren vår f.eks. Den er vel ca 1,5 år gammel, en slik en herlig induksjonstopp som jeg kjenner passer et slikt utålmodig førkje som meg perfekt.
Jeg sto der og utførte kokkekunster i form av koking av egg, da en tanke snek seg inn i hjernen min: " Det er jo ikke noe poeng i å være så glad i denne komfyren, før du vet ordet av det er den gammel og da er du det også."

SÅNN KAN VI IKKE HA DET!

Det er jo ingen hemmelighet at jeg sikkert burde hatt en unge eller tre, tatt lappen opptil flere ganger og tatt en eller annen utdannelse jeg ikke har bruk for. Disse tingene har aldri plaget meg, da jeg alltid har skøvet dette foran meg og tenkt glade tanker om hvor vakkert jeg har det UTEN alt dette. "Jeg er jo bare barnet," har jeg tenkt.
Men nå som disse gammeltankene har begynt å gro og slenge rundt seg med frø, så kjenner jeg jo at jeg begynner å engste meg for pensjonisttilværelsen uten barn, uten førerkort og uten denne utdannelsen jeg sikkert ikke vil få bruk for.
Jeg står her midt i blomsterbedet av mine egne skrekkelige tanker om egen alder og ser etter leverflekker og lårhalsbrudd. Jeg er midt i 30-årskrisa, har slutta med aspartam, nikotin og karbohydrater, jeg trener hver dag og tror nå jeg skal bli hekta på å løpe... Og jeg evner ikke å gå ned en eneste kilo.
Jeg er et vrak.

Spørsmålet nå er jo om svaret på dette er:
1. Få unger, ta lappen, ta en utdannelse (jeg ikke vil ha)
2. Lobotomi
3. Gi faen og vente på at det går over.

Åh herregud, så kjipe valg.
Nå ble jeg faktisk MER stressa, jeg har i skrivende stund liksom ikke lyst på noe av dette.
Hvorfor?
Jeg er for gammel.
Sukk.

PEN!

Denna verda er jeg ikke sikker på at jeg skjønner så mye av, men er det en ting jeg veit og kjenner meg trygg på, så er det at jeg er pen.


Dritpen, faktisk.

Pusesavn!

Jeg tenker støtt på Hjørdis. Vakre, lille pusejenta vår som kom til oss for et år siden, sammen med Gislefoss.
Hjørdis var elskelig og nydelig og hadde for vane å hoppe opp i senga når vi kom hjem, sånn at vi måtte legge oss ned der og kose litt med henne.
Hun fikk FIP, en uhelbredelig pusesykdom som gjorde henne kjempesyk. Dagen før vi dro på bryllupsreise måtte vi sende henne til Puseparadis.
En veldig grusom, men riktig avgjørelse.

Jeg savner henne hver eneste dag, men Gislefoss er fortsatt frisk og rask og tilfredsstiller pusebehovet.

Det må jo være helt herlig å være pusekatt...

Jeg slår opp!

Min kjære følgesvenn gjennom 17 år.
Du har vært en del av livet mitt siden du kom på markedet i 1994 og du har bidratt til mang en hyggelig stund, med isbiter, gjerne litt lime. SUKK!
Utenom en liten pause en gang i '98, etter at jeg var så dum å bruke deg som blandevann i en heller suspekt smuglersprit på en av disse hardtslående festene i Trøgstad, har jeg stort sett intatt litt av deg hver dag. HVER DAG! Det er sprøtt.
Jeg elsker deg, det gjør jeg virkelig, men jeg må tenke på meg selv og egen helse.
Jeg tror faktisk at du bidrar til både et snev av hodepine og sideflesk, din mangel på sukker til tross.
Du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å treffe på deg i ny og ne, men jeg skal ikke gå til innkjøp av dette sorte gull i tide og utide.
Min kjære, jeg kommer til å savne deg.

I mine årer renner Nespressokaffe...

Etter 4 harde espresso, fra Nespresso SEFF, slår magan kolbøtte og jeg kjenner jeg er forelska i livet og Espen og katta som aldri før.
Kaffe er ikke bare DIGG, men det får jaggu fart på følelsene au.
Åh herregud, jeg trenger en klem.
Og jeg trenger det NÅ!

Kjærlighet til krus.

Jeg elsker krus!
Jeg har planer om å drukne i krus, vakre krus i forskjellige farger og størrelser.
En vakker dag er det gamle barnerommet mitt ferdig, nå skal det bli voksenrommet mitt, et Mette Museum, kan man vel si.

Dette er et lite knippe fra noen av arten på kjøkkenet.



Skarr'e værra en kopp kaffi?

Jeg var ung...

....og visste ALT. Lo av det som ble forta(aaa)lt. Skulle aldri forelske meg, men jeg hadde sikkert planer om å forføre en og annen herremann i dette prektige stykke undertøy.
Men den gang ei, nå er jeg for feit og denna frekke saken er på dynga.
MAY YOU REST IN PEACE!


I BREAST MY CASE!

FØKK JU KJÆRRINGER

Jeg jobber på Kitch'n.
En jobb jeg digger og jeg våkner hver morgen og gleder meg til å dra på jobb og omgi meg med vakre ting og glade tanker.
Men dette herrens år 2011 har til nå bydd på så mange sure kjerringer at det nesten har føkka tell hue' på en gla'Mort.
Hver uke har det vært opptil flere eksemplarer av arten og de har alle en ting til felles: De har som mål å spre sin eder og galle til uskyldige, hardtarbeidende butikkmedarbeidere som kun har gjort seg skyldig i å forsøke å yte god service.

Hva feiler det så disse damene
Kanskje de har fått noe de synes er uromantisk av mannen sin til jul?







Vær fornøyd med det du får, kjerring! I mine øyne burde du fått denne!


Jeg skulle egenhending gjerne dyttet den opp der bak, på neste sure kjerring! SÅ DET SÅ!







Det kan jo også hende hun har lagt på seg i jula og kjenner at det er en dritgod grunn til å være sur på alle andre i tillegg til seg selv...





Ikke veit jeg. Jeg vurderer å henge opp et skilt utenfor butikken, med forbud mot møkkasure kjerringsugger. Jeg har sagt til Espen at hvis jeg noen gang blir sånn, skal han låse meg inn i boden. Han får iallefall ikke lov til å bruke sin dyrebare tid og vakre krefter på et slikt utskudd, og jeg ønsker ikke å forsure andres liv med mine egne hormonfeil. Er du sur?

Nyttårsforsetter

Jeg har aldri vært så fan av nyttårsforsetter, noe som først og fremst skyldes at jeg er så utålmodig at jeg vil ha resultater av det jeg måtte ha satt meg fore med det samme.
Dette er nok en av grunnene til ta jeg ikke har tatt førerkort. Jeg har begynt noen ganger, men får helt fnatt av å ikke vite NÅR JEG BLIR FERDIG, så jeg kutter alltid ut.
Hvis jeg f.eks skal flytte et møbel eller lignende, risikerer jeg heller å ødelegge det fordi det MÅ SKJE FORT enn å ta meg god tid og være trygg på at alt går pent for seg.
At jeg jeg gadd å lære meg å gå, er faktisk beundringsverdig...

Denne utålmodigheten har også noen fordeler, da det resulterer i en sjelden effektivitet når det kommer til rydding, vasking, matlaging osv.

Det er dog et par ting jeg ønsker å få til det nye året.
I februar i fjor begynte jeg å spise lavkarbo, noe som resulterte i et stabilt blodsukker, noen kilo mindre, en nesten forsvunnet sultfølelse samt at jeg nok kan telle på to hender de gangene jeg har prompa det siste året. Holy macaroni, det er digg!
Jeg ønsker å fortsette med dette og ta enda flere bevisste valg i matveien.

Men det viktigste er uansett at jeg vil slutte å røyke, for makan til unødvendig aktivitet skal du lete lenge etter.
For ikke å snakke om alle de pengene som går med på det.
Så fra i morgen, altså søndag 9 januar legger jeg røyken på hylla og erklærer meg for røykfri.
Jeg har da klart det før, selvom jeg jo av ulike årsaker har begynt igjen.
Jeg har trua på at dette er den gangen jeg klarer det!
Wish me luck!