Livet som husmor- sannhetens øyeblikk

Å kalle meg husmor synes jeg er litt koselig, men ingenting er lenger fra sannheten. Jeg er udugelig! Hadde jeg levd for 60 år siden med dagens standard på eget husstell hadde jeg nok ikke vært gift, og på bygda ville ryktene versert om denna Mette som ikke klarer å holde huset sitt presentabelt.

Jeg er glad i å lage mat, men dette er også den eneste husmorlige aktiviteten jeg behersker bra. Etter at jeg har lagd mat, ser kjøkkenet ut som et helvete i MINST 12 timer etterpå, kanskje faktisk et helt døgn.
I skrivende stund er det lørdag og klokken er 17.00 og det er akkurat 30 minutter siden jeg rydda opp etter middagen i går! Vi snakker om at matrestene har overnattet i TV-stua. Kanskje til Gislefoss sin store glede, men det stopper ikke der...
På puffen jeg har føttene mine på er det TÅNEGLER etter et runde med neglklipperen i går kveld. DIGG!
På soverommet er har jeg et såkalt "walk on closet" og jeg må gå med høye kneløft rundt for å komme meg bort til senga.
Jeg rydder i garerobeskapet sånn ca hele tida, men jeg evner ikke å holde det ved like. Jeg bare graver meg rundt, holder klærne på plass med beinet mens jeg forter meg å skyve igjen dørene. Ute av syne, ute av sinn.
I vesker jeg ikke har brukt på 1 år, kan jeg finne alt fra babybel til en pose knaskegulerøtter.
I kjøleskapet kan det ligge grønn mat i flere uker og istedet for å bare ta det ut å putte det i søpla, håper jeg på magisk vis at det bare forsvinner av seg selv.
I den ene stolen i stua nede ligger det til enhver tid litt surt treningstøy, slik at jeg når som helst bare kan rive det på meg og ta en husmortrim. Når jeg er ferdig, legger jeg det bare tilbake i stolen, svett og digg.

På gutterommet til Espen er det heller ikke idyllen som råder, der kan man innimellom finne 5 tomme røykpakker, 7 tomme 1,5 litere med Cola og en rekke par med sokker. Kanskje til og med halvspiste brødskiver med tørr hamburgerrygg.

Det verste med alt dette er jo at jeg alltid har litt panikk for uventet besøk.
Da tror jeg at jeg bare hadde latet som om jeg ikke er hjemme, lagt meg langflat under spisebordet og ventet på at de hadde gått igjen.

Noen vil kanskje tenke: "Hva med Espen, bor ikke han der også?"
Og poenget ditt er????