Dette innlegget burde hatt et kult navn, men jeg er for utålmodig til å finne på ett.

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt tålmodig.
Tålmodighet er faktisk det verste jeg vet, for meg er det det samme som å rettferdigjøre latskap. Skal jeg for eksempel montere et nytt møbel, river jeg av pappen, heller alle skruene i en svær haug, tørker meg i ræva med bruksanvisningen og kaster meg over delene og håper på det beste. Samma faen hvordan resultatet blir, så lenge det blir gjort. One way or the other.
Vel, dette var egentlig ikke helt sant. Mitt livsmotto er faktisk "Fort og gæli, så lenge ting blir ordentlig gjort," men et annet motto jeg lever etter er at alt blir meget mer spennende og gøy hvis man overdriver og setter ting litt på spissen, så lenge man ikke ljuger.

"Mangel på tålmodighet," kaller Espen det når jeg bruker 7 sekunder på å bæsje. Han synes jeg bør unne meg noen minutter ekstra på toalettet slik at jeg er sikker på at jeg får ut alt. HERREGUD, jeg kan da bare bæsje flere ganger. Jeg føler at jeg går glipp av for mye hvis jeg sitter for lenge på do. Ikke nok med at jeg tilbringer 1/3 av livet i sovende tilstand, jeg skal jaggu sitte på do å VENTE på mer bæsj enn den som befant seg i umiddelbar nærhet av rektum. Sorry mac, ække helt meg.

Min mangel på tålmodighet har også tvunget frem kjærlighet til blodig biff, for så lenge jeg KAN spise blødende kjøtt uten å dø, så JA TAKK, det går jo fortere å tilberede.

Jeg liker å lage mat og jeg leser masse oppskrifter, men med en gang jeg kommer til et parti som sier: "la røren hvile i 20 minutter.." NESTEEEEEEEEE! PANIKK!
Men ingen regel uten unntak. Når jeg baker orker jeg å vente på at deigen hever, for her snakker vi jo om timer og i mellomtiden her kan jeg jo rekke en hel masse annet.

"Stress" kaller Espen det når vi har bestemt oss for å ha en liten vaskedag en Lørdag og jeg vekker han, stående i senga og sier "HER!" og rekker han vaskebøtte og klut før han har fått gnidd fisen ut av øya. Eller rumpa.
Jeg vil derimot påstå at følelsen av stress ikke rammer meg før jeg har skjønt at han skal bruke 20 minutter på å tisse, kle på seg, røyke og spise. SITTENDE!
Finnes ikke noe mer stressende enn folk som sitter og slapper av, når en selv ikke er i sittemodus.

Nå mener jeg ikke å si noe vondt om Espen, for han er faktisk det mest avbalanserte og beste mennesket i hele verden.
Det stresser meg selvsagt, men jeg innser at jeg har godt av han.

Hmm...
Nå har jeg glemt hvorfor jeg begynte på dette innlegget og hva som var meningen med det.
Jo, nå kom jeg på det. Jeg skal nemlig ut å løpe, men ville vente litt fordi jeg gjerne ville urinere litt FØR jeg går ut og jeg klarer jo ikke å bare sitte rett opp og ned å vente... STRESS!

Jeg pleier å fly i skauen og der kan jeg jo tisse any time, men etter at huggormen har meldt sin hyppige ankomst, har jeg fått megaangst for å treffe på den dritten, så i dag blir det en tur på asfalten.
(Jeg velger å la være å tisse i grøftekantene hvor det ferdes folk.)

Jeg bader heller i edderkopper og rotter og jeg spiser heller mark og maur enn å se huggorm.
Men jeg vet at uansett hvor mange mange edderkopper og rotter jeg fyller i badekaret for så å slenge meg oppi sammen med dem, så vil det jo faktisk ikke utrydde huggormen.
Dette innlegget tok en pussig vending, akkurat som livet sjæl! VAKKERT-ikke sant?

Nå må jeg pisse.
Det kommer til å ta meg ca 3,5 sekunder.