Drita full på sjølveste julaften

Som omreisende røy i Storgata i Lillestrøm, så har jeg gjort mye flott som jeg har angra litt på sånn en time eller to, men det er en episode som fortsatt, etter 4 år gir meg lyst til å ta valium og skylle det ned med himkok, sovne og gjerne ikke våkne igjen.
Det var julaften 2006.
Jeg og pappa feira julaften sammen og da vi plutselig var ferdig med middagen, sånn i femtida, så strakk vi oss etter akevitten med begge henda.
Etter noen timer med drøvtygging av feit ribbe og skjødesløs omgang med denne overnevnte akevitt, bestemte vi oss selvfølgelig for å gå på Martin's. Flott assa.
Martin's på Julaften. Med pappa.
Jeg husker at vi drakk fjellbekk og at vi synes vi var skikkelig kule og sa mye pent til folk.
Jeg husker at jeg fulgte pappa hjem. At jeg kasta opp litt og at jeg der, mens jeg hang over doskåla tenkte:"Nei, får ta en tur til vel!"
Åh herregud.
Det neste jeg husker er at jeg ligger midt i Solheimsgata og at det står et julepyntet par og ser ned på meg og spør: "Går det bra eller?"
"Jaja, det går fint." -snøvlet jeg frem.
Jeg er glad jeg ikke husker mer fra min siste runde på puben, jeg håper egentlig ingen andre husker det heller.

Jeg våkner opp morran etter, passe tørr i munnen og med en jernklo rundt hjertet.
I en tilstand, som på ingen måte hører hjemme 1 juledag, så står jeg opp og går på do for å tisse.
Mens jeg sitter der ser jeg rett inn i vaskemaskinen. Den står på og inni den ligger en bukse. Hm, den samme buksa jeg hadde på meg kvelden før.
Jeg funderer litt på dette, før jeg får bange anelser. "Det er ikke sant," tenker jeg og vagger ut i gangen og åpner døra ut til svalgangen, eller hva faen det heter.
Å jada, på betongen fra heisen og bort til inngangsdøra vår er det synlige beviset på århundrets mest upassende julefeiring.
Jeg går bort til selve heisen, åpner den og ser dammen med urin, der hvor det hele startet.
På vei tilbake til leiligheten rekonstruerer jeg hendelsen fra dagen før, at jeg gikk fra heisen og inn i leiligheten mens jeg tissa på meg.
Men oppi hele elendigheta var jeg jaggu husmor nok til å legge buksa i vaskemaskinen med en gang.
Hadde det ikke vært for akkurat det, hadde jeg antagelig hatt større problemer med denne dagen i ettertid.
"Dette skal jeg ikke fortelle til NOEN," tenkte jeg.
Pappa sto plutselig på kjøkkenet og lagde kaffe.
Jeg tenkte i to sekunder. "Herregud, Pappa! VET DU HVA SOM SKJEDDE I GÅR!!"