Koselig

Typisk koselig.
Den røde balja bada jeg faktisk i da jeg var liten.

Etterhvert som jeg ble for stor, ble den benyttet til alt fra å bære ut klesvask,fotbad, til bakst. Dritkoselig kombinasjon.

Her er mer koselig.
For et år siden var det så koselig her. Ser at Espen synes det er dritkoselig også, han koser seg masse.

Litt mer koselig nå.
Men ikke helt...

Dette derimot,veldig koselig, på grensen til vakkert.



Men vi kan jo ikke ha det så vakkert hver dag.

Vakkert

Jadda.
På Lørdag tok jeg og søsteren på oss fillene og dro ut en tur og vi var så heldige å havne i Romerikes blad's utelivsbilder. Flott altså.
Det hører med til historien at vi skrek "ENDELIG" da vi så fotografen. Detta har vi venta på, kan du si.
.
FOTO: Vidar Sandberg

Vi dro først på Jekyll & Hyde hvor jeg var så heldig å bli overfalt av en rasstapp av den hardhendte sorten, som kyssa meg ett sted mellom øya, mens han rista livskiten ut av meg.
"Så kul du er. Er vi kjærester nå ell?"-sa jeg.
"Hahahaha,"-hylte han og sjarmerte videre ved å gni meg i året.
Jeg begynte nesten å grine litt.
Så trist å være gift når man møter sånne kremkarer.


På dassen sto det en dame av ukjent årgang og spraya håret som om hu' eide verda og ikke minst toalettet.
Begge doene var opptatt så jeg måtte stå der og puste med øra, for ikke å svime av.
På veggen hang en slik flott automat som du kunne kjøpe munnspray fra! MUNNSPARAY! Flott assa. Nå kan ikke en gang ånden stoppe rei fra å få et nyp.
Jeg måtte selvfølgelig komme med en svært gøyal kommentar om den til hårspraydama.
"Sku'kke vært munnspray i den der. Hva skjedde med abortpiller, lissom."
Hun bare fnøs, tok ikke øynene fra sitt eget speilbilde og sa at "det er ikke noe å spøke med."
Jeg følte meg litt dum, men måtte brått tenke på annet da jeg overtok doen etter en thaidame som hadde foretatt en levering av det fargerike slaget.
Jeg følte nesten jeg burde dusja litt etterpå.

Jekyll har ikke stort å by på med mindre du elsker pianomenn med rytmeboks fra helvete og folk som er i sin andre midtlivskrise.
Jeg er såvidt i min første og gruer meg til jeg er der hvor jeg kjenner meg hjemme på det stedet.

Jeg tok mine saker og gikk på Martin's og havnet i en samtale med ei rype om hvilket kroppshår som var viktigst å fjerne.
Vi kom frem til at det egentlig bare var øyebryna og øyevippa vi kjente vi trengte, i tillegg til håret på hue. Men det sier seg jo selv.
Jeg mistet henne ett sted mellom brystvortehår og steppegress i rompa.

I noen timer satt jeg på detta runde bordet og øste ut min livsvisdom og overså en stakkars herres forsøk på å få meg over på krakken ved siden av seg.
Det var såpass slitsomt at jeg gikk en tur på Republic og fikk avsluttet kvelden med å overvære desp sjekking av opptil flere kvinnfolk.
Imponerende hvordan visse mannfolk klarer å dobbeltbooke seg i løpet av et par kjappe minutter.
Men herregud, been there, done that, lissom.

Til slutt ringte jeg Espen og med pipestemmen min ba jeg om å bli henta.
Han svarte med mannestemmen sin at det var greit, og etter en svært skravlesjuk biltur hjem lå jeg og purka, vel vitende om at det bare var en uke til neste gang...
Grøss...

Løkke i mors kjeller

Jeg var og henta noen esker med gammal moro hos mamma i går. En og annen eske med gamle noveller, prøver i samfunnslære og særdeles flotte bilder fra fortrengte tider.

Og DER, blant alt dette vakre åpenbarte det seg en eske med noe av det kjæreste jeg eide i min barndom.

BOING-pockets! Jeg var sykelig opptatt av fotball fra jeg var en 8 år og selvom jeg fortsatt, til Espen's store fortvilelse, anser TV-kampen på søndagene som ukens høydepunkt, så er det mildnet noe. Jeg GRINER ikke lenger hvis jeg går glipp av en kamp på TV.
Men denne Boing-klubben var jeg skikkelig in løøøøøøøøøøøw with og månedens høydepunkt var pakke derfra.

Jeg gikk til og med til anskaffelse av en og annen brevUvenn. Jeg skrev inn og søkte etter de som for eksempel likte Arsenal, Anders Limpar eller New kids on the block som jeg hata sterkt.
Det gikk som smurt. I ett års tid skrev jeg dritt med en gutt fra Hamar.
Men til slutt gikk jeg tom for dritt og avslutta det hele på en sikkert svært ubehagelig måte.
Jeg skal ikke sette meg ned å regne på hvor lenge siden dette er, for som man kan lese av forrige innlegg, har jeg ikke godt av sånt...

31 snart 80

Tida går altfor fort.
I mitt eget hode er jeg ca 23 år, så husker jeg at jeg er 31, at jeg er i mitt 32 år og det går sjokkbølger og støt gjennom kroppen min.
Jeg spyr.
Her en kveld sa jeg til Espen at i morra er det onsdag og snart er vi 50 år.
50 ÅR!
Jeg har seriøst begynte å se negativt på en del ting, nettopp fordi tida går så sykt fort og jeg snart er gammel.
Komfyren vår f.eks. Den er vel ca 1,5 år gammel, en slik en herlig induksjonstopp som jeg kjenner passer et slikt utålmodig førkje som meg perfekt.
Jeg sto der og utførte kokkekunster i form av koking av egg, da en tanke snek seg inn i hjernen min: " Det er jo ikke noe poeng i å være så glad i denne komfyren, før du vet ordet av det er den gammel og da er du det også."

SÅNN KAN VI IKKE HA DET!

Det er jo ingen hemmelighet at jeg sikkert burde hatt en unge eller tre, tatt lappen opptil flere ganger og tatt en eller annen utdannelse jeg ikke har bruk for. Disse tingene har aldri plaget meg, da jeg alltid har skøvet dette foran meg og tenkt glade tanker om hvor vakkert jeg har det UTEN alt dette. "Jeg er jo bare barnet," har jeg tenkt.
Men nå som disse gammeltankene har begynt å gro og slenge rundt seg med frø, så kjenner jeg jo at jeg begynner å engste meg for pensjonisttilværelsen uten barn, uten førerkort og uten denne utdannelsen jeg sikkert ikke vil få bruk for.
Jeg står her midt i blomsterbedet av mine egne skrekkelige tanker om egen alder og ser etter leverflekker og lårhalsbrudd. Jeg er midt i 30-årskrisa, har slutta med aspartam, nikotin og karbohydrater, jeg trener hver dag og tror nå jeg skal bli hekta på å løpe... Og jeg evner ikke å gå ned en eneste kilo.
Jeg er et vrak.

Spørsmålet nå er jo om svaret på dette er:
1. Få unger, ta lappen, ta en utdannelse (jeg ikke vil ha)
2. Lobotomi
3. Gi faen og vente på at det går over.

Åh herregud, så kjipe valg.
Nå ble jeg faktisk MER stressa, jeg har i skrivende stund liksom ikke lyst på noe av dette.
Hvorfor?
Jeg er for gammel.
Sukk.

PEN!

Denna verda er jeg ikke sikker på at jeg skjønner så mye av, men er det en ting jeg veit og kjenner meg trygg på, så er det at jeg er pen.


Dritpen, faktisk.

Pusesavn!

Jeg tenker støtt på Hjørdis. Vakre, lille pusejenta vår som kom til oss for et år siden, sammen med Gislefoss.
Hjørdis var elskelig og nydelig og hadde for vane å hoppe opp i senga når vi kom hjem, sånn at vi måtte legge oss ned der og kose litt med henne.
Hun fikk FIP, en uhelbredelig pusesykdom som gjorde henne kjempesyk. Dagen før vi dro på bryllupsreise måtte vi sende henne til Puseparadis.
En veldig grusom, men riktig avgjørelse.

Jeg savner henne hver eneste dag, men Gislefoss er fortsatt frisk og rask og tilfredsstiller pusebehovet.

Det må jo være helt herlig å være pusekatt...

Jeg slår opp!

Min kjære følgesvenn gjennom 17 år.
Du har vært en del av livet mitt siden du kom på markedet i 1994 og du har bidratt til mang en hyggelig stund, med isbiter, gjerne litt lime. SUKK!
Utenom en liten pause en gang i '98, etter at jeg var så dum å bruke deg som blandevann i en heller suspekt smuglersprit på en av disse hardtslående festene i Trøgstad, har jeg stort sett intatt litt av deg hver dag. HVER DAG! Det er sprøtt.
Jeg elsker deg, det gjør jeg virkelig, men jeg må tenke på meg selv og egen helse.
Jeg tror faktisk at du bidrar til både et snev av hodepine og sideflesk, din mangel på sukker til tross.
Du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å treffe på deg i ny og ne, men jeg skal ikke gå til innkjøp av dette sorte gull i tide og utide.
Min kjære, jeg kommer til å savne deg.

I mine årer renner Nespressokaffe...

Etter 4 harde espresso, fra Nespresso SEFF, slår magan kolbøtte og jeg kjenner jeg er forelska i livet og Espen og katta som aldri før.
Kaffe er ikke bare DIGG, men det får jaggu fart på følelsene au.
Åh herregud, jeg trenger en klem.
Og jeg trenger det NÅ!