FETT, ASS!!!

I går satt jeg og dro meg litt i sideflesket etter en treningsøkt hjemme i min egen stue.
Svett og frisk satt jeg der og glodde på pulsklokka, samtidig som jeg altså tok tak i fettslintra over tightsen og tenkte at den var litt dum.
Den har mer eller mindre fulgt meg hele livet og den har sannelig min hatt satt en demper på ganske mye.
Ei slintre med flesk midt på kroppen.
Det er jo helt fantastisk dumt. NOE SÅ DUMT!!!

Da jeg var rundt 8-9 år begynte jeg å tenke at jeg var feit som et fly og med årene utviklet dette seg til å bli en altoverskyggende tanke.
I hodet mitt ble det spilt en heller monoton sang, uten vers, bare et refreng som besto av ett ord, nemlig tjukk, tjukk, tjukk, tjukk!
Da jeg kom i puberten og jeg begynte å få pupper, ville jeg vel egentlig helst dø, men da vi er utstyrt med en bemerkelsesverdig vilje til å leve, bestemte jeg meg for å tape dem flate i stedet. Med sølvtape. Det var litt au, så da ble det heller til at jeg krummet ryggen og ble litt sånn Mette-Marit i holdningen.
Det var ikke au, men det var jo mindre flatterende.

På skolen var jeg både flink og festlig, så jeg tror ikke det var noen som merket at jeg egentlig ville gå i ett med gulvet.
Det var egentlig ikke så rart da jeg spilte fotball med livet som innsats og jeg var alltid dem som opptrådte ved enhver passende eller upassende anledning. Jeg var aldri redd for å drite meg ut og det er jeg fortsatt ikke.

Jeg husker jeg syntes skikkelig synd på de såkalt  pene og populære jentene som KUN var opptatt av hva andre tenkte om dem og som stjal 501-bukser for å passe inn i gjengen. De hadde ikke egne meninger, bortsett fra når de var sammen om å si noe stygt om andre.
Oppi min egen dritt var jeg glad jeg ikke var sånn, men jeg savnet en slags tilhørighet og plutselig en dag hang jeg over dassen og ba til porselensguden om å gi meg en knagg å henge meg selv på.
Der og da var bulimien et faktum.

Jeg var ikke en sånn som spiste ei hel bløtkake for deretter å spy, men jeg kasta opp etter de fleste måltider. Helt normale måltider. Spiste jeg en gulrot, måtte den ut.
Dette ga meg en slags følelse av kontroll på situasjonen, samtidig som det var en stadig påminnelse om at livet virkelig bare kunne bli bedre.
Mamma skjønte etterhvert tegninga og den dagen jeg innrømte det, etter at hun hadde spurt ca 148 ganger om jeg hadde bulimi, begynte det så smått å gå i riktig retning.

Da jeg begynte på musikk, dans og drama på videregående fikk livet plutselig en ny mening. Jeg fant folk som var som meg og jeg fikk venner for livet.
Selvom flesketankene fortsatt var en del av livet, ble de tatt kvelertak på når jeg trengte at de forsvant og etter ca 4 år med bulimi som mellomnavn, kunne jeg stryke det fra lista over ting som definerte hvem jeg var.
Det som dog er litt spesielt med bulimi, som enhver annen "avhengighet," er jo at det aldri blir helt borte. Mønsteret er der og lysta til å spy kan dukke opp, men i 99,98% av tilfellene, lar jeg være, men jeg skal ikke påstå at jeg ikke har gjort det etterpå.
Å være eks-bulimiker har faktisk en god ting ved seg, nemlig at jeg ikke har problemer med å spy på kommando når jeg der dritings.

Dette skulle egentlig ikke bli et innlegg om bulimi, men det føltes plutselig rett å blande det inn.

Det dette egentlig skulle dreie seg om var all den dyrebare tiden jeg har brukt på å tenke at jeg er tjukk.
Hvor mange ganger har vel ikke flesketanker ødelagt en perfekt dag, en morsom fest eller en stille stund i armkroken til min nuske mann?
Flesketankene forteller meg at jeg ikke fortjener å ha det bra når jeg er dritstolt av meg selv.
De forteller meg å flytte ræva opp av sofaen for å trene LITT til, når jeg er utslitt.
De forteller meg at jeg ikke burde dra på byen for jeg kan risikere å spise en burger.

Jeg driter i fettslintra til andre mennesker.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andre folks cellulitter og slitte hårtupper. Noen av de peneste menneskene jeg vet om, er jo også noen kjipe rasshøl og jeg hadde valgt å være meg fremfor dem any day.
Med mindre folk holder på å drukne i sitt eget kroppsfett og er døden nær, velger jeg å tro at folk er happy med den kroppen de har, selvom det i 2013 er svært naivt å tro og jeg klarer på ingen måte å leve etter dette når det gjelder meg selv.

Jeg vet med jo meg selv at jeg stort sett tar riktige valg.
Jeg trener flere ganger i uka, jeg spiser balansert og sunt, men tar meg en beta med loff på en lørdag hvis jeg vil det.
Jeg er sterk som en "bjønn" og spretter opp bratte bakker på lette ben, men det ser jo ikke sånn ut og det er jo det som er dritt. Andre mennesker ser ikke at jeg er flink.
Jeg  er 1,63 veier 75 kilo og har en anselig mengde cellulitter på ræva. 
Du ser ikke meg i hvite bukser, med det første, men det er heller ikke for kvinnfolk over 30 år.
Jeg tenker at jeg ser ut som en som ligger på sofaen og spiser potetgull og dip og at folk tenker, "fysj, den dama der skulle tatt seg sammen litt."
Jeg burde jo egentlig gi beng i det, så lenge jeg er sunn og frisk, men det ytre skal liksom speile innsatsen man legger ned for egen helse, for vi definerer jo andres rett til å være lykkelige etter mengden flesk de har på kroppen. 

Jeg har ett nyttårsforsett. Jeg skal finne balansen. Jeg skal drepe flesketankene. Jeg skal le mer. Jeg skal fortsette å trene og være stolt av egen innsats. Jeg skal gå i skjørt. Jeg skal fortsette å ta de valgene i livet som gjør meg glad. Jeg skal spise en sjokoladebit i ny og ne, uten å tenke at livet er over. Jeg skal si penere ting til andre mennesker og ikke minst, jeg skal si penere ting til meg selv.

Når alt kommer til alt er jeg jævlig flink til så jævlig mye, som for eksempel å gjøre meg så stygg jeg kan uten å være redd for og vise det.
Som på dette bildet fra en nydelig dag i 2004. 

- Mette