If I were a boy...

... i 1994 hadde det bare vært og gitt meg en piggsveis så hadde jeg vært i mål.
Dette er det offisielle bildet fra 9 klasse og DU OG DU! Selvsikkerheten formelig oser rundt meg.
Jeg har på meg sennepsgul Snorre-genser , kjøpt på danskebåten, et veldig hipt skjerf og en semsket skinnvest.
Nedentil vites ikke, men jeg mener å huske et uheldig valg av Levi's 510. (Store i livet og trange i beina.)
Dette var den uka jeg prøvde å være litt sossete og som dere alle kan se, så lyktes jeg ikke helt.
Panneluggen er hardt håndtert med Catzy. 

Jeg vet også at jeg hadde sprayet på meg en halv flaske av parfymen "Sunflower", også kjøpt på danskebåten i forbindelse med en fotballturnering. Spy og drite!
(Selve turneringen foregikk ikke på danskebåten, det er først i senere tid jeg begynte å nyte ballspill på en slik skute.)

Jeg fant dette bildet hos farmor og det er litt smertelig å se på det.
Ikke bare fordi jeg vel ikke akkurat synes jeg var spesielt vakker, men også fordi ungdomstida var et jævla herk!
Men hvem syntes vel ikke det?

Man ville vel ikke vært det foruten, for som de vise menn sier: Alternativet hadde jo vært så mye verre.

Nå må jeg enten ta meg en dram for å komme meg over ungdommens bitre minne, eller så må jeg prøve meg på litt husarbeid.

Jeg tror jeg går for det siste.
Oh yes, ungdomstida er definitivt over!

Slår et slag for fremtiden.

Denne søndagen har gått med til å ta freshe bilder av undertegnede. Jeg tenkte nemlig jeg skulle bruke min forrykende bloggkarriere for det det er verdt, og forsøke å bli sponsa av ALLE som driver med mote og skjønnhet.
Planen er jo seff å slutte og jobbe og bare sitte hjemme og skrive, få tilsendt masse flott og dra på en og annen kjendisfest.

Med disse bildene tror jeg at jeg er et godt stykke på vei.

Krevende pose på lite fjell. Her viser jeg at jeg behersker det naturen har å by på av utfordringer.
Og dette smilet er det jo ingen som kan si nei til.

Dette er jo perfekt til reklame for f.eks Hubba Bubba. (HINT HINT)

Her føler jeg at jeg får vist de fine formene mine og at jeg kan være skikkelig grasiøs når stunden krever det.

Nå er jeg skikkelig spent på hva fremtiden bringer og regner med at henvendelsene kommer til å strømme på!
I can't wait!

Kålstuing, koteletter og Kahlua

Lørdagskveldene overrasker meg stadig.
Pizza, pils og pi... Ja, pizza og pils, har de siste årene blitt erstattet med de kjedeligste ting, som i dag.
Jeg kliner tell med koteletter og kålstuing. For å bøte på smerten ved tanken på at ungdommen er over og jeg er på god vei inn i evigheta, toppet jeg det hele med et lite glass Kahlua.
Jeg drakk den i et lite glass med opphøyd lillefinger og kjente at jeg var litt kul alikevel.
Så kom jeg til å tenke på at ungdommen ikke drikker Kahlua og slo til med en white russian.
Denne drinken drakk jeg i et stutt glass, med alle fingrene hardt rundt.
Sofistikert og sexy, lettere henslengt i lenestolen, iført joggebukse med nok kattehår på seg til å lage en helt ny katt og en hvit singlet uten bh under oventil. Ja, du kan si det på den måten at du har fritt innsyn til forfallet.
Det er nesten så jeg fikk lyst til å ta et bilde herligheta, men det ville medført at jeg måtte reise meg for å hente kameraet, og da ville jeg sett at matrestene fortsatt står på benken.
Jeg akter ikke å få dårlig samvittighet for det før i morra tidlig.

Her er uansett et lite stemningsbilde.

Sånn ser jeg altså ut på sjølveste lørdagskvelden.
Jeg ville ikke ta med hele outfiten i fare for å bli oppfattet som en rosablogger som liker å vise frem sine freshe outfits.
Jeg er ikke sånn ass. SERR! (LOL)

Livet som husmor- sannhetens øyeblikk

Å kalle meg husmor synes jeg er litt koselig, men ingenting er lenger fra sannheten. Jeg er udugelig! Hadde jeg levd for 60 år siden med dagens standard på eget husstell hadde jeg nok ikke vært gift, og på bygda ville ryktene versert om denna Mette som ikke klarer å holde huset sitt presentabelt.

Jeg er glad i å lage mat, men dette er også den eneste husmorlige aktiviteten jeg behersker bra. Etter at jeg har lagd mat, ser kjøkkenet ut som et helvete i MINST 12 timer etterpå, kanskje faktisk et helt døgn.
I skrivende stund er det lørdag og klokken er 17.00 og det er akkurat 30 minutter siden jeg rydda opp etter middagen i går! Vi snakker om at matrestene har overnattet i TV-stua. Kanskje til Gislefoss sin store glede, men det stopper ikke der...
På puffen jeg har føttene mine på er det TÅNEGLER etter et runde med neglklipperen i går kveld. DIGG!
På soverommet er har jeg et såkalt "walk on closet" og jeg må gå med høye kneløft rundt for å komme meg bort til senga.
Jeg rydder i garerobeskapet sånn ca hele tida, men jeg evner ikke å holde det ved like. Jeg bare graver meg rundt, holder klærne på plass med beinet mens jeg forter meg å skyve igjen dørene. Ute av syne, ute av sinn.
I vesker jeg ikke har brukt på 1 år, kan jeg finne alt fra babybel til en pose knaskegulerøtter.
I kjøleskapet kan det ligge grønn mat i flere uker og istedet for å bare ta det ut å putte det i søpla, håper jeg på magisk vis at det bare forsvinner av seg selv.
I den ene stolen i stua nede ligger det til enhver tid litt surt treningstøy, slik at jeg når som helst bare kan rive det på meg og ta en husmortrim. Når jeg er ferdig, legger jeg det bare tilbake i stolen, svett og digg.

På gutterommet til Espen er det heller ikke idyllen som råder, der kan man innimellom finne 5 tomme røykpakker, 7 tomme 1,5 litere med Cola og en rekke par med sokker. Kanskje til og med halvspiste brødskiver med tørr hamburgerrygg.

Det verste med alt dette er jo at jeg alltid har litt panikk for uventet besøk.
Da tror jeg at jeg bare hadde latet som om jeg ikke er hjemme, lagt meg langflat under spisebordet og ventet på at de hadde gått igjen.

Noen vil kanskje tenke: "Hva med Espen, bor ikke han der også?"
Og poenget ditt er????

Drita full på sjølveste julaften

Som omreisende røy i Storgata i Lillestrøm, så har jeg gjort mye flott som jeg har angra litt på sånn en time eller to, men det er en episode som fortsatt, etter 4 år gir meg lyst til å ta valium og skylle det ned med himkok, sovne og gjerne ikke våkne igjen.
Det var julaften 2006.
Jeg og pappa feira julaften sammen og da vi plutselig var ferdig med middagen, sånn i femtida, så strakk vi oss etter akevitten med begge henda.
Etter noen timer med drøvtygging av feit ribbe og skjødesløs omgang med denne overnevnte akevitt, bestemte vi oss selvfølgelig for å gå på Martin's. Flott assa.
Martin's på Julaften. Med pappa.
Jeg husker at vi drakk fjellbekk og at vi synes vi var skikkelig kule og sa mye pent til folk.
Jeg husker at jeg fulgte pappa hjem. At jeg kasta opp litt og at jeg der, mens jeg hang over doskåla tenkte:"Nei, får ta en tur til vel!"
Åh herregud.
Det neste jeg husker er at jeg ligger midt i Solheimsgata og at det står et julepyntet par og ser ned på meg og spør: "Går det bra eller?"
"Jaja, det går fint." -snøvlet jeg frem.
Jeg er glad jeg ikke husker mer fra min siste runde på puben, jeg håper egentlig ingen andre husker det heller.

Jeg våkner opp morran etter, passe tørr i munnen og med en jernklo rundt hjertet.
I en tilstand, som på ingen måte hører hjemme 1 juledag, så står jeg opp og går på do for å tisse.
Mens jeg sitter der ser jeg rett inn i vaskemaskinen. Den står på og inni den ligger en bukse. Hm, den samme buksa jeg hadde på meg kvelden før.
Jeg funderer litt på dette, før jeg får bange anelser. "Det er ikke sant," tenker jeg og vagger ut i gangen og åpner døra ut til svalgangen, eller hva faen det heter.
Å jada, på betongen fra heisen og bort til inngangsdøra vår er det synlige beviset på århundrets mest upassende julefeiring.
Jeg går bort til selve heisen, åpner den og ser dammen med urin, der hvor det hele startet.
På vei tilbake til leiligheten rekonstruerer jeg hendelsen fra dagen før, at jeg gikk fra heisen og inn i leiligheten mens jeg tissa på meg.
Men oppi hele elendigheta var jeg jaggu husmor nok til å legge buksa i vaskemaskinen med en gang.
Hadde det ikke vært for akkurat det, hadde jeg antagelig hatt større problemer med denne dagen i ettertid.
"Dette skal jeg ikke fortelle til NOEN," tenkte jeg.
Pappa sto plutselig på kjøkkenet og lagde kaffe.
Jeg tenkte i to sekunder. "Herregud, Pappa! VET DU HVA SOM SKJEDDE I GÅR!!"

Mine tips til et godt samliv del 1.

Jeg har trava noen runder rundt og til tider tatt for meg av hva livet har hatt å by på.
Noen ganger har jeg blitt servert rævmat, noen ganger et og annet sjukt vrak med knuste drømmer og håpløs fremtid, men til slutt skøyt jeg en gullfuggel. NOK OM DET!

Nå har jeg vært gift i snart 10 måneder og kjenner at det er helt legitimt å øse av min livsvisdom innenfor dette emnet.
Det er ett og annet man bør passe seg for i et parforhold, det er faktisk ikke slik at man bare kan være som man er også går alt knirkefritt. Den personen du var når du møtte din kjære, står nødvendigvis ikke like høyt i kurs i dag.

I begynnelsen er man jo gjerne blendet av den andres underliv og man prater kun om sjelsettende og magiske øyeblikk fra fortiden. Da snakker vi ikke om magiske sengeopplevelser, disse bør du helst holde for deg selv.

Når underlivsinteressen har roet seg noe og man skal begynne å grave i huggu på den andre, kan en og annen få seg et lite sjokk. Da er det lett å bli desperat etter å gå tilbake til den første fasen, som var så ukomplisert og flott. Men kjære, det går ikke. Du kan ikke klamre deg til dette, nå må du gå videre og prøve å sette pris på andre ting og ikke galoppere rundt på dine høye kjepphester.

Som kvinne i et parforhold sitter du faktisk på store deler av nøkkelen til et fint samliv.
Her er mine heiteste tips.

1. Kjøp to fjersynsapparat. Ikke tro at du beholder han så lenge hvis han må se på Ungkaren og Paradise hotel. Da får en stakkar etterhvert bein å gå på.

2. Ikke spør for mye. Godta at han sier "bra" når du spør hvordan han har det. Og du, ikke spør om hvordan han har det i det hele tatt egentlig.

3. GI BENG i om dassringen er oppe. "Hvorfor skal jeg gi beng i det," tenker kanskje du. Vel.... Bare gjør det!

4. Ikke si "veit ikke" mer enn høyst nødvendig, ei heller "samma for meg." Menn forstår ikke slikt. Prøv å komme med et ordentlig svar.

5. Ikke, under NOEN omstendighet la han få se en blytung, blodig tampong. Believe me, da blir'e ikke no på rei på en stund.

6. Ha innimellom litt sex selvom du ikke orker.

7. Ikke tro at han synes det er morsomt når du drar hardt i tightsen og fremprovoserer en kamltå, blåser ut magen og lager underbitt.

8. Senk forventningene til et bunnivå.

Dette høres kanskje ikke så veldig romantisk og herlig ut, men det er det faktisk.
PRØV SJÆL!

Og du.... Bare hyggelig.

Dette innlegget burde hatt et kult navn, men jeg er for utålmodig til å finne på ett.

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt tålmodig.
Tålmodighet er faktisk det verste jeg vet, for meg er det det samme som å rettferdigjøre latskap. Skal jeg for eksempel montere et nytt møbel, river jeg av pappen, heller alle skruene i en svær haug, tørker meg i ræva med bruksanvisningen og kaster meg over delene og håper på det beste. Samma faen hvordan resultatet blir, så lenge det blir gjort. One way or the other.
Vel, dette var egentlig ikke helt sant. Mitt livsmotto er faktisk "Fort og gæli, så lenge ting blir ordentlig gjort," men et annet motto jeg lever etter er at alt blir meget mer spennende og gøy hvis man overdriver og setter ting litt på spissen, så lenge man ikke ljuger.

"Mangel på tålmodighet," kaller Espen det når jeg bruker 7 sekunder på å bæsje. Han synes jeg bør unne meg noen minutter ekstra på toalettet slik at jeg er sikker på at jeg får ut alt. HERREGUD, jeg kan da bare bæsje flere ganger. Jeg føler at jeg går glipp av for mye hvis jeg sitter for lenge på do. Ikke nok med at jeg tilbringer 1/3 av livet i sovende tilstand, jeg skal jaggu sitte på do å VENTE på mer bæsj enn den som befant seg i umiddelbar nærhet av rektum. Sorry mac, ække helt meg.

Min mangel på tålmodighet har også tvunget frem kjærlighet til blodig biff, for så lenge jeg KAN spise blødende kjøtt uten å dø, så JA TAKK, det går jo fortere å tilberede.

Jeg liker å lage mat og jeg leser masse oppskrifter, men med en gang jeg kommer til et parti som sier: "la røren hvile i 20 minutter.." NESTEEEEEEEEE! PANIKK!
Men ingen regel uten unntak. Når jeg baker orker jeg å vente på at deigen hever, for her snakker vi jo om timer og i mellomtiden her kan jeg jo rekke en hel masse annet.

"Stress" kaller Espen det når vi har bestemt oss for å ha en liten vaskedag en Lørdag og jeg vekker han, stående i senga og sier "HER!" og rekker han vaskebøtte og klut før han har fått gnidd fisen ut av øya. Eller rumpa.
Jeg vil derimot påstå at følelsen av stress ikke rammer meg før jeg har skjønt at han skal bruke 20 minutter på å tisse, kle på seg, røyke og spise. SITTENDE!
Finnes ikke noe mer stressende enn folk som sitter og slapper av, når en selv ikke er i sittemodus.

Nå mener jeg ikke å si noe vondt om Espen, for han er faktisk det mest avbalanserte og beste mennesket i hele verden.
Det stresser meg selvsagt, men jeg innser at jeg har godt av han.

Hmm...
Nå har jeg glemt hvorfor jeg begynte på dette innlegget og hva som var meningen med det.
Jo, nå kom jeg på det. Jeg skal nemlig ut å løpe, men ville vente litt fordi jeg gjerne ville urinere litt FØR jeg går ut og jeg klarer jo ikke å bare sitte rett opp og ned å vente... STRESS!

Jeg pleier å fly i skauen og der kan jeg jo tisse any time, men etter at huggormen har meldt sin hyppige ankomst, har jeg fått megaangst for å treffe på den dritten, så i dag blir det en tur på asfalten.
(Jeg velger å la være å tisse i grøftekantene hvor det ferdes folk.)

Jeg bader heller i edderkopper og rotter og jeg spiser heller mark og maur enn å se huggorm.
Men jeg vet at uansett hvor mange mange edderkopper og rotter jeg fyller i badekaret for så å slenge meg oppi sammen med dem, så vil det jo faktisk ikke utrydde huggormen.
Dette innlegget tok en pussig vending, akkurat som livet sjæl! VAKKERT-ikke sant?

Nå må jeg pisse.
Det kommer til å ta meg ca 3,5 sekunder.