I det siste har jeg tenkt litt ekstra mye på pappa. Jeg skulle ønske han hadde vært her så han kunne oppleve å følge meg opp kirkegulvet når jeg gifter meg.
Han var kanskje ikke så glad i sånne store tilstelninger, men jeg tror at det å gifte bort dattera si til en kjernekar, er en stor dag for en far, uansett.
Så kom jeg over talen fra meg og Kjersti som jeg leste i begravelsen hans og det var fint å lese den igjen. Akkurat sånn jeg husker han.
"Jeg og Kjersti har snakka mye om pappa de siste dagene.
Og selv om det er ufattelig trist at han nå ikke er her lenger, har vi alltid endt opp med og le litt også.
For det er umulig å minnes pappa uten og smile.
Humor og godhjertet sarkasme var hans drivstoff.
Pappa var liksom ikke så nøye på det. Buksa som var brukt på fest den ene dagen, kunne like godt bli brukt som arbeidsbukse dagen etter når han skulle skru litt på bilen. Eller som pappa kanskje ville ha sagt: ”Er det riktig av meg å ha på meg denne buksa nå?”
Pappa elska å skru, på ALT!
Det hendte vi var ute og kjørte og pappa oppdaget ymse elektronikk i veikanten, stoppa opp og dro det med seg hjem for grundige undersøkelser.
Det ble skrudd fra hverandre og han fikk det alltid til å virke, om det så var en gammel radio eller et utgått strykejern. Alt fikk en ny sjanse.
Stuebordet var stadig prydet av et bilbatteri og i godteskåla kunne det plutselig ligge et par tennplugger, og bilvrak var alltid av interesse.
Man kan vel si at den morsomme pappaen vår aldri var helt A4.
Pappa brød seg ikke om status, og trodde du at du var litt av en kar uten grunn, så kunne du risikere å få noen velmenende kommentarer om akkurat det.
Han la ikke noe i mellom for å si akkurat det han mente, han prøvde kanskje å tenke seg om en liten gang mens han tygde seg litt hardt på barten, men vi visste jo det pappa, at når de velvalgte glosene lå klare formulert helt ytterst på tungespissen, så var det mer enn barten som skulle til for å stoppe deg.
Og det er vel akkurat det vi beundrer mest med pappa, at han alltid var ærlig og at han var seg selv på godt og på vondt, og hans evne til å se humor i alt.
Men pappa var bare snill, og med årene viste han mer og mer omsorg for sine nærmeste og ble stadig mer bløthjertet.
Han kunne ringe en fredagskveld for å fortelle at han satt der med en tåre i øyekorken over en rørende idolaudition.
Han trengte ikke så mye for å ha det bra, ting var aldri viktig.
Så lenge han hadde kaffe i kaffekoppen, tobakk på innerlomma og han fikk sitte og se utover Øyeren litt hver eneste dag, så var han fornøyd.
Den utsikten fra stuevinduet hans er helt spesielt og gjennom tunge tider, tror jeg den på mange måter hjalp pappa med å holdet motet oppe.
Og jeg vet det, at den dagen savnet av han blir for sterkt og jeg ønsker hans nærvær, så skal jeg dra på Nitteberg og sette meg i hagen å la tankene vandre.
Vi vil gjerne takke deg pappa for de årene vi fikk med deg.
Vi vet at du alltid var så stolt av oss og du snakket alltid så innmari pent om oss til andre.
”Se på jentene mine, da…” Kunne han si og bli litt blank i øyet.
Vi lover deg det pappa, at vi skal gjøre så godt vi kan for at du skal fortsette å være stolt av oss og gjennom oss lever du fortsatt videre, for når alt kommer til alt, er vi vel ikke så redde for å si det som det er vi heller.
Pappa, jeg vet ikke hvor du er nå, men uansett hvor du er så vet jeg at du spiller den høyeste musikken, du har den beste barten, og en alltid putrende kaffetrakter. Og den utsikten du har nå… den er helt fantastisk."
I ettertid har jeg og Espen overtatt Nitteberg, som er barndomshjemmet til pappa og også mitt og Kjersti sitt.
Det tok litt tid før vi bestemte oss for det, men i dag er det vanskelig å tenke at det skulle vært annerledes.
Huset er på vei til å bli pussa opp fra topp til tå og kronen på verket er at vi skal feire bryllupet vårt der...
For er det ett sted han er, så er det jo sannelig her.
Sukk....
